fredag 6. mai 2011

Jeg satt og så på LFC Torres skjorta mi, og jeg vet at alle synes det i grunner er relativt teit hvor opphengt jeg er i et menneske jeg aldri har møtt, og som jeg aldri kommer til å ha noe annet forhold til enn det jeg har nå. Men ja. Jeg kan ikke forklare hva det er for noe. Jeg kan ikke forklare hva Fernando Torres representerer for meg. Men jeg skal prøve. Det kan jo hende at dere får litt innsikt, om ikke minst. Man kan jo alltids håpe i alle fall.

Nando during the World Cup
Når jeg først så han, så må jeg innrømme at det selvsagt var en ekstremt overfladisk grunn til at jeg likte han. Jeg har ingen ting å skjule det bak heller siden han var skadet og ikke kunne spille ordentlig under the world cup. Mannen er pen, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det, ei er det ikke noe jeg kan gjøre med min elsk for freckles. Det bare sånn det er. Eller, det er bare sånn det var. Men selvfølgelig, det er ikke det som er poenget mitt. For egentlig, hva har det å si om jeg likte han først pga utseende? Det er ikke grunnen til at jeg liker han nå, så jeg ser ikke problemet. Eller, jeg gjør vel egentlig det. Problemet er vel at jeg er en jente, og selvfølgelig så valgte jeg Fernando Torres som min favourite player fordi han var kjekk. Det er egentlig utrolig, hvordan man fremdeles blir sett ned på som jente når det kommer til sport. Spesielt kanskje når det kommer til fotball. Det er frustrerende å måtte konstant forsvare meg. Greit, greit. Jeg synes mannen er overmenneskelig vakker, men det er ikke derfor han er min favourite player nå. La det være kjent at jeg gjør min research før jeg langer ut om hvor fantastiske noen er til å sparke en ball, og det er det jeg har gjort med alle mine favourite players. Jeg har sett Epsañas Euro kamper, jeg har sett Atletico kamper. Og etter at jeg bestemte meg for å begynne å supporte Liverpool FC, så har jeg sett en god del gamle kamper. Jeg vet hva Fernado Torres er i stand til. Jeg vet hvor rask han kan være, at han nødvendigvis ikke er den mest tekniske spilleren som fins, men at beina hans er nærmest pure magic. Jeg vet, fordi jeg har sett og studert.

Fernando Torres var en av de mest elskede Liverpool spillerne etter at han kom til Anfield i 2007 som 23-åring. Jo mer han spilte, jo bedre ble han. På slutten av 2008 - 2009 sesongen hadde han scoret sitt 50 mål for klubben, i tillegg hadde han funnet sitt beste partnership yet med Liverpools Captain Fantastic; Steven Gerrard. Mannen med det blonde håret hadde vunnet hjertene til hver eneste LFC supporter som fantes, samt selvfølgelig, gjort 99% av the male population in Liverpool turn gay for him. El Niño had the world at his feet. Og alle ville ha han, spesielt Chelsea. 
Stevie & Nando during a goal celebration
Jeg kan helt ærlig si at nyheten om at han hadde gitt in en request om transfer knuste hjerte mitt totalt. Fernando Torres, Liverpool's no. 9 ville forlate oss for Chelsea. Jeg så det ikke komme, og jeg trodde aldri det kom til å skje. Eller, jeg viste at det kom til å skje, bare ikke at det ville skje da. Sommer, ja. Men ikke Jan/Feb.Men ting gikk som de gikk, og Fernando Torres er ikke lengere en Liverpool spiller.Og jeg må bare akseptere at jeg aldri kommer til å se han i Liverpool rødt igjen. Ting gikk ikke som han ville, og jeg skjønner at han tenkte Chelsea var en utvei. De sloss tross alt om første plass for øyeblikket mot Man United, mens Liverpool har klar å klamre seg til en 5 plass etter en sesong fra helvete. Jeg har som sagt gjort min research på han, og selvom man aldri kjenner en 'kjendis' uansett hvor mye man leser om det, så tror jeg at jeg har nok til å danne meg et bilde av han. Og slik jeg ser han, så er han en spiller som er desperat etter å vinne trofeer. Det har alltid vært hans drøm, og det er det fremdeles. Det får han kanskje til å høre kynisk og stormansgal ut, men om du tenker på det, tenker at det er en drøm han har hatt siden han begynte å spille, er det virkelig så galt av han? Premier League er den største leaguen i football, det betyr mye å vinne den, å få det trofeet. Av og til må man gjøre ting som ikke andre liker for å oppnå drømmene sine, og av og til må man tenke på seg selv. Jeg velger å tro at han holder LFC veldig høyt, og at det ikke var en enkel avgjørelse.

Men for meg, er det ikke bare om hvor talentful han er, og det er her, antar jeg, at store deler av grunnen til min 'obsession' over Torres tar plass. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Det er vanskelig å forklare noe du ikke engang kan ordentlig sette ord på i ditt eget hode. Det er som en følelse om jeg bare ikke vet hva jeg skal kalle. Jeg liker han fordi  han ikke snakker stygt om andre spillere til media, noe som enkelte spillere har gjort. Fordi han ikke liker å være midtpunkt, men alikevel stiller opp for venner og familie om de skulle trenge litt reklame hjelp, uansett hvor dårlig og lattelig det enn måtte være. Jeg beunderer han for hva han har oppnådd og for hvordan han fremdeles ikke har tre hoder. At han spilte så lenge for Atleticó som han gjorde når de fleste store klubbene ville ha han. At han ga LFC en ny sjangse i fjor sommer. Fordi han er en familie mann, og fordi det er skjeldent at man hører om historier som hans og Olallas. Fordi han har Nora og Leos navn på fotball skoene sine. Jeg liker han fordi han på en eller annen måte klarer å gjøre meg litt mindre kynisk og fordi han får meg til å revurdere ting. Jeg vet ikke hvorfor det er akkurat han. En person jeg ikke kjenner, aldri har møtt.

Jeg kan ikke forklare det, men det er sånn det er. Jeg antar at alle har noe som gir dem håp og styrke, Fernando Torres er den personen for meg. Jeg antar men kan si at han inspirerer meg. At han er noen jeg ser opp til.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar